top of page

Portrettintervju - Tidens Krav

Tekst og Foto: Håvard Steffensen


Arkitekturen tok Hans Petter Bjørnådal fra Mo i Rana til verden. Han landet til slutt i Averøy.


Jeg vokste opp på en konstant byggeplass. Min far var veldig opptatt av hus og det var bestandig et prosjekt, bestandig et tilbygg, forteller han.

Interessen for hus og arkitektur kom altså tidlig. Men det var ingen selvfølge at det var arkitekt han skulle bli.

16 år gamle Hans Petter Bjørnådalen skulle enten bli arkitekt, filosof eller psykolog.

Et mellomfag i filosofi senere begynte han på Bergen Arkitektskole. Skjebnen var forseglet.

Honningbier og alpakkaer

Gjennom hele karrieren har han sjonglert egne prosjekter og faste jobber. Hans først jobb som arkitekt fikk han i hjembyen Mo i Rana. Der tegnet han blant annet fotballstadion til Mo IL og Norges minste fengsel, Mosjøen fengsel, med plass til 11 innsatte.

– Det var litt spesielt. Da måtte vi avlegge ed når vi skulle inn på møter, forteller han.

Etter hvert dro han til Trondhjem for å arbeide hos Per Knutsen Arkitektkontor. Han hadde nå mer erfaring og fikk ansvar for større prosjekter.

Mens han bodde i Trondhjem fant han den store kjærligheten. Designeren Christine Blass. Det var bare et problem – hun bodde på Averøy.

– Det var kjærligheten som tok meg til hit. Jeg falt i honningfella.

Brått ble bylivet i Trondhjem byttet ut med alpakkaer, honningbier og frisk luft på småbruket på Averøy. Etter hvert ble han sittende med en økende arbeidsmengde på hjemmekontoret og fant ut at han måtte ekspandere.

– Jeg måtte ta et valg. Enten bli større eller begynne å si nei til prosjekter.

Midt i tjukkeste korona fant han kontoret i Vågeveien og startet å fylle det med ansatte. Nå er de fem, inkludert en ukrainsk arkitekt på språkkurs. Designarbeidet står honningbia Chistine for.

– Vi er et godt team, sier Bjørnådal.

Men selv om han hadde rikelig med arbeid, var det en viss risiko i å utvide virksomheten.

– Det var et stort skritt. Man har jo ansvaret for andre mennesker.

– Vi kan gjerne være bitte litt større. Men det må gå helt naturlig. Vi kan ikke bare ansette ti arkitekter og så har vi ikke arbeid til dem, legger han til.

Luksusleiligheter og badstuer

Hans Petter har alltid mange baller i luften. Blant annet har han fått det ærefulle oppdraget å tegne bybadstue for Kristiansund. Sommerens møter med Kristiansund badstuforening har kulminert i tegninger av en ekstraordinær flytende badstue.

– Det er veldig spennende. Det blir et veldig fint prosjekt, sier han.

For tiden arbeider han også med sitt hittil største prosjekt. Et leilighetskompleks i Holmenkollen.

– Der ligger vi på en kvadratmeterpris på 200 000 og tegner 180 kvadratmeter leiligheter. Det er et litt annet marked.

– Vi har en god blanding av vanlige arkitektprosjekter og kunstprosjekter. Vi har et stort spekter, som jeg synes er veldig fint, sier han.

Av kunstprosjekter nevner han åpningsseremonien for Bodø som europeisk kulturhovedstad, en skulptur utenfor Averøy rådhus og community landscapes i Tromsø.

Arkitekturen har ført Bjørnådalen over hele verden og gjennom årene har han sanket en rekke priser.

David, Goliat og Kina

Blant prosjektene finner man gapahuker i Litauen, kunstinstallasjoner i Venezia og museum i Peru. I 2016 ble spelkulissene han laget til Klemetspelet nominert til WAN-Awards. I en klassisk David mot Goliat stil konkurrerte spelet med et kinesisk operahus.

– Det var veldig gøy å se at vi med et budsjett på 100 000 kan konkurrere med de som har 5 milliarder.

Dersom man skulle nevnt alle prisene han har vunnet, ville man holdt på i evigheter. Ifølge Bjørnådal er det en fellesnevner.

– Nesten alle sparker litt oppover da. Det er det vi prøver på. Å ta små prosjekter og får så mye som mulig ut av de.

Hva er det gøyeste prosjektet du har jobbet med?

– Alle prosjekter skal jo være morsomme da.

Hva er det mest spesielle?

– Det var nok prosjektet i Peru.

Prosjektet i Peru var museumsprosjektet Espacio Segrado Tucume. Da bodde de samme sted som Thor Heyerdahl bodde da han i 1888 ledet utgravingene av inkaenes pyramider i landsbyen Tucume i tre uker.

– Der bygde vi på UNESCO World Heritage grunn. Da måtte en arkeolog se på hver eneste stein som blir funnet, sier han og legger til:

– Da bygde vi noe som heter Sacred Spaces. Det var et slags tempel for gamle religiøse ritualer.

Akupunktur og boligpolitikk

Nylig startet han et bylaboratorium for Kristiansund sammen med Christine Blass og Karl Edvin Endresen. Der skal de gjennom workshops og seminarer se på alternative strategier til stedsutvikling.

Han stiller spørsmålet: Hva hadde skjedd om vi hadde åpnet opp for at fem kunstnere kan flytte inn i et nabolag på Gomalandet? Og besvarer selv:

– Plutselig har de åpnet en kafé og plutselig er det ting som skjer. Det er det vi kaller urban akupunktur.

Han forklarer at han ønsker et bredere spenn av verktøy i byutviklingen. At man ikke bare bruker soner på et kart.

– I mange byer ser vi kunstnere flytter inn i billige områder. Så ser vi at prisene stiger og kunstnerne flytter et annet sted. På det feltet kan man gjøre mange spennende ting, hvis man vet hva som skjer i bydelene. Det kan være en boligpolitisk strategi.

Å bygge i Kristiansund beskriver han som en luksus. Masse øyer og hav. Å finne det unike med en plass er viktig for arbeidet hans.

– Vi prøver bestandig å finne den lokale identiteten. Hvis vi begynner å se til storebror og gjøre det samme som de har vi tapt. Det skjedde i min hjemby og fungerer sjelden.

Men han er optimistisk med tanke på Kristiansunds framtid.

– Nå får vi Campus og Normoria. Kanskje det kan være en kime til at det skal skje mer. Kristiansund er definitivt i forandring.

Han påpeker at det som er sant i dag, ikke nødvendigvis er sant om to år.

– Nå er det spennende å være i Kristiansund.

En av hans største inspirasjonskilder har vært Gaudi og hans organiske arkitektur. Men han kan finne inspirasjon mange steder.

– Jeg liker ting som er bygd i relasjon til natur. Så liker jeg skandinavisk design og japansk arkitektur.

Han er opptatt av holdbarhet, gjenbruk og samarbeid med naturen. Og når han arbeider prøver han bestandig å finne det kunstneriske og poetiske ved prosjektet. Om det er hvordan lyset treffer veggen eller et vindu som rammer inn et fjell.

– Arkitektur skal røre litt ved sjela, forteller han




155 visninger
bottom of page