top of page

Hanna (26) fikk drømmejobben i Kristiansund: – Jeg har på følelsen at jeg passer inn

TIDENS KRAV | Synnøve Nes 20.01.25 05:00


Fra gjenreisningsbyen Kristiansund har Hanna skrevet masteroppgave om de første forslagene til gjenreisingen av Kharkiv i hjemlandet Ukraina.


Du ser henne gjennom vinduet. Hun er en av dem som sitter rundt det store firemannsbordet der inne i Bjørnådal arkitektstudio i Loennechengården på kaia – ett av de få byggene i Kristiansund som ikke ble bombet under andre verdenskrig.

Hanna Zherenkina er nyansatt arkitekt i Kristiansund og flyktet fra krigen i Ukraina. Hun snakker et avansert norsk og leverte nettopp masteroppgaven sin, skrever på rekordtid.


Var helt klar for Kristiansund

Det var en dag for bare to og et halvt år siden at Hanna landet i Kristiansand. De aller siste sparepengene ble brukt på flybilletten fra Polen og med ett fikk hun merkelappen flyktning.

Tenk om hun da hadde visst, at bare noen få år etter, skulle hun bo i en by som nesten het det samme som der flyet landet, med ferdig master og fast jobb?

For Hanna sin historie handler – tross alt – om optimisme, mot og unike menneskemøter.


Fra Kristiansund gikk ferden til et asylmottak i Porsgrunn. Mens hun var der, fikk hun beskjed om at hun skulle bosettes i Kristiansund.

– Jeg var helt klar for å bo her, sier hun entusiastisk.

Hun forteller at mange flyktninger ønsker å bo i en større by, også hun, og for henne handlet det først og fremst om mulighetene til å få en relevant jobb. Hjemme i Ukraina jobbet hun som arkitekt, og er også utdannet interiørdesigner.

– Først trodde jeg Kristiansund var en veldig stor by, men da jeg fikk gått meg en tur, skjønte jeg at den kanskje ikke er så stor likevel, smiler hun.


Så ut som en film på kaia

Hun fokuserte på å lære seg norsk og tenkte ikke langt framover. Det gjør hun fortsatt ikke, innrømmer hun. Hun visste at etter norskkurset, skal alle ut i praksis. Det er vanligvis de som jobber i flyktningtjenesten som skaffer praksisplassene.

– De er veldig behjelpelige og systemet fungerer veldig godt for flyktninger i Norge, sier Hanna.

– Jeg var klar for å gjøre hva som helst. Og jeg tenkte: Du må yte for å nyte.

Hun sier faktisk akkurat det.

– Jeg ville veldig gjerne klare meg selv, fortsetter hun.

– Du må selv ta ansvar for ditt liv. Derfor tenkte jeg at jeg kanskje skulle begynne å gjøre noe selv.


Så var det en dag Hanna var ute og gikk i sin nye by. Han hadde vært på Spar i sentrum og gikk langs kaia. Ca halvveis til piren ser hun inn gjennom vinduene til Bjørnådal arkitektstudio. Der satt de, i et åpent landskap i det store, fine rommet innenfor, og på den ene Macen ser Hanna at de bruker det samme arkitekt-programmet hun brukte i jobben hjemme i Ukraina.

– Det så ut som i en film, de satt der og jobbet på en skikkelig bra plass, med skikkelig bra utsikt. Det så ut som drømmejobben.

Hun mistet nesten pusten og noterte seg navnet på skiltet. Hjemme søkte hun opp Bjørnådal arkitektstudio og sendte sjefen, Hans Petter Bjørnådal, en e-post. Om hun kunne få praksisplass.

Som den drevne arkitekten hun var, ville hun vise Hans Petter Bjørnådal porteføljen sin – en mappe med arbeider – og de avtalte et møte.


Hun fikk praksisplassen, og litt senere fast jobb. Samtidig begynte hun på master på universitetet sitt i Ukraina. Oppgaven – om gjenoppbyggingen av et nabolag i Kharkiv i hjemlandet – ble levert før jul og nå jobber hun for fullt som arkitekt i Kristiansund. På kontoret er hun med på alle slags oppdrag, fra interiør, til romplan og husbygging. Hun har lagt vekt på å lære det arkitektmessige fagspråket.

– Jeg har på følelsen at jeg passet inn, sier hun med et forsiktig smil.

– Hvordan føltes det å få fast jobb?

– Det kan jeg nesten ikke forklare. Jeg var så glad, det var som at drømmen min ble virkelighet.


Hadde lært om norsk interiørdesign

Da krigen brøt ut i hjemlandet, mistet hun umiddelbart jobben.

– Det er ingen som vil bygge når det bryter ut krig, sier hun tørt.

Uten jobb levde hun og mannen på sparepenger i noen måneder før de kom seg over grensa til Polen.

– Det var drama, sier hun om den perioden.

De bodde i et slags flyktningmottak i Polen og lurte på hva de skulle gjøre. Hanna er også utdannet interiørdesigner, og i dette studiet hadde hun lært mye om skandinavisk, og spesielt norsk interiørdesign.

– Det var veldig populært i Ukraina, sier hun.

Derfor hadde hun lenge drømt om å reise på ferie til Norge. Nå begynte hun å lure på om dette var et sted hun kunne bo. Fordi hun ikke liker varme, sier hun:

– Klimaet i Norge er skikkelig bra og interiørdesign i Norge er skikkelig bra, derfor brukte vi vårt aller siste sparepenger på flybilletten hit.


Registrerer Stikk Ut-turer

Nå har søsteren hennes havnet i Hustadvika og Hannas mann har flere slektninger i Kristiansund.

– Det er mye lettere når man bor med noen og ikke alene, sier hun.

– For mental helse og sånne ting, det er også skikkelig viktig, sier hun. Hun sier det ordrett akkurat sånn.

Hun mener også at nordmenn er enkle å komme i kontakt med.

– Dere nordmenn er veldig åpne, selv om dere ikke tror det selv. Dere har store hjerter, alle jeg har møtt har vært så behjelpelige. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg bare har grått av takknemlighet når noen roser meg for å snakke godt norsk, for eksempel. Den støtten jeg får fra dere.

Hun fullfører ikke setningen. Begynner heller på en ny.

– Dere har forståelse for at det er vanskelig, og dere hjelper masse. Alle er tålmodige og gir meg den tiden jeg trenger til å lære språket, for eksempel, sier hun takknemlig.

Hun berømmer også språkkurset hun gikk på.

– Når vi snakker i lunsjen nå, for eksempel, så vet jeg hva lønningspils er, for det lærte jeg på kurset, sier hun og ler.

Hanne er opptatt av å tilpasse seg den norsk levemåten, derfor elsker hun Stikk Ut og har allerede vært på overnattingstur med Turistforeningen.

– Det var skikkelig koselig, sier hun begeistret.

– Registrerer du turer på Stikk Ut også?

– Selvfølgelig!



30 visninger

Comments


bottom of page